Mange norskbøker har slik jeg ser det, den svakheten at de nevner hundrevis av forfattere og enda flere bøker. Det er det vi ofte kaller for "name dropping".
Jeg skriver på en liten bok som heter
30 sentrale tekster i norskfaget der jeg har handlingsreferat og korte kommentarer til tekstene. Boka vil være klar i slutten av oktober håper jeg. Det er tekster som ikke helt sjelden blir brukt i forbindelse med muntlig eksamen.
Jeg kommer selvsagt til å legge ut noen
smakebiter her på bloggen.
Her er førsteutkast til et par av tekstene:
Gunnlaug Ormstunge
Foregår: tidlig på 1000-tallet
Nedskrevet: en gang på 1200-tallet
Forfatter: ukjent (eksisterte først som muntlig diktning)
Sjanger: islendingesaga/heltefortelling
Handlingsreferat
Det meste av handlingen foregår på Island, men hovedpersonen, Gunnlaug Ormstunge , drar også til både Norge, Sverige, Danmark, England og Irland. Fortellingen er et trekantdrama. Gunnlaug og rivalen Ravn, kjemper begge om den vakre Helga. På slutten så drar de til Norge for å duellere. Denne duellen ble kalt for holmgang ettersom disse duellene gjerne foregikk på en eller annen holme der de kunne slåss iuforstyrret. Begge dør som resultater av skader de pådrar seg i holmgangen.
Hovedpersonen Gunnlaug er både djerv og sterk, men også brutal og hissig. Kallenavnet “Ormstunge” kan komme av at han kanskje snakket før han tenkte. Gunnlaug er imidlertid ikke bare stor i kjeften, han er skald, det vil si at han har en egen evne til å improvisere fram dikt, noe som gir han ære og berømmelse. Fortellingen brytes da jevnlig av med at Gunnlaug i en eller annen situasjonen blir inspirert, og fremsier korte og lange kvad.
Fortellingen starter med at far til Helga i en drøm blir varslet om at de skal få en jente, men at det vil følge død og ulykke med henne. For å unngå denne skjebnen vil han at jentebarnet skal settes ut i skogen for å dø, men de som får denne oppgaven, lurer jenta vekk.
Gunnlaug møter Helga, og de blir forelsket (får “godhug” for hverandre). Torstein, faren til Helga er ikke spesielt begeistret for Gunnlaug som han oppfatter som umoden og vinglete, men etter press fra Illuge, en slektning til Gunnlaug, får Gunnlaug et løfte om at han kan få gifte seg med Helga. Betingelsen er imidlertid at han må reise ut, og “lære “gjeve menns skikker”. Han skal komme tilbake etter tre år, men hvis han ikke har utviklet seg og hvis han ikke holder tidsfristen, gjelder ikke løftet om Helga.
Historien blir da som det ofte blir i spenningsfortellinger, kampen mot klokka, i alle fall på slutten. Ravn går nemlig og ber om Helgas hånd, og får da løfte om henne hvis Gunnlaug ikke dukker opp innen den avtale fristen. Det kan virke som om Helga har lite å si når det gjelder hvem hun skal få som ektemake. Ofte handlet jo ekteskap om å lage gode allianser mellom de rette familiene mer enn romantisk kjærlighet.
Gunnlaug blir holdt igjen av en av kongene han besøker, og når han endelig kommer avgårde, havner han i slagsmål og skader foten slik at han kommer forseint til å forhindre at Ravn gifter seg med Helga.
Ravn skjønner raskt at Helga ikke elsker ham, og tar i mot utfordringen fra Gunnlaug om holmgang. Nå ender dette bare med mindre skader, og Gunnlaug har et sterkt ønske om ny holmgang. Dette foregår i Norge, ettersom holmgang i mellomtiden hadde blitt forbudt på Island. Holmgangen utsettes, og når de endelig møtes, er det ikke bare kamp mellom Ravn og Gunnlaug, men også mellom mennene de har med seg. Ravn dør i selve kampen, og Gunnlag dør tre dager etter. Han har da rukket få nattverd av presten, og vi forstår at kristendommen har kommet til Norge/Island.
Helga gifter seg på nytt, men selv om den nye mannen er både kjekk og gild, og de får mange barn sammen, er det tydelig at det er Gunnlaug som hele tida har vært hennes store kjærlighet. Kjærlighet eller kanskje litt mer presist ulykkelig kjærlighet ettersom de to elskende ikke får hverandre, er med andre ord det sentrale temaet i fortellingen.
Typisk for slike fortellinger er at de starter med å ramse opp slekta. Det understreker slektas betydning i denne type samfunn der slektene selv måtte ordne opp ettersom man ikke hadde politi og sentrale myndigheter. Navnene gir også inntrykk av at det ikke er oppdiktede, men faktiske historiske hendelser.
I utgangspunktet brukes det en autoral fortellersynsvinkel med vekt på en tilsynelatende nøytral og ordknapp måte å gjengi hva som gjøres og sies. Påfallende er at det flere ganger i teksten refereres hva personene i fortellinga drømmer. Drømmene fortolkes og tydes, og det er en fast tro på at drømmene fortalte noe om hva som kom til å skje. Det at framtida på denne måten oppfattes som forutbestemt, kaller vi gjerne for fatalisme.
Når vi leser om Gunnlaug i dag, vil vi kanskje oppfatte han ganske negativt, men det er jo viktig å huske at de egenskapene han hadde, trofasthet til sin kjærlighet, mot og fysisk styrke, ble regnet som viktige egenskaper i et tøft og brutalt samfunn som var nådeløst mot de som var svake eller som ikke hadde støtte av slekt og familie.
Hevnmotivet og det å forsvare æren er også sentralt i denne fortellingen. Fornærmelser og ærekrenkelser kunne i verste fall utløse behov for blodig hevn som involverte ikke bare den enkelte men også hele slekta. Hevn og brutale drap er da også noe som går igjen i disse fortellingene. Tankegangen i disse klassiske heltefortellingene var at det var bedre å dø ung med ære i behold enn å leve et langt æreløst liv.
Stikkord:
fatalisme/skjebnetro
hevnmotiv og æresdrap
slekta er viktig
først muntlig diktning, senere nedskrevet
ukjent dikter
nedskrevet på norrønt
dyreskinn brukt som skrivemateriale (datidas “papir”)
nøytral fortellersynsvinkel, lite “utenomsnakk”
Kilder og tips til videre lesning:
Edda-diktning
Edda-tekstene ble skrevet på norrønt, det språket som etterhvert utviklet seg videre til norsk, svensk, dansk og islandsk. Islandsk er nok det språket som minner mest om det gamle norrøne språket. Norrønt var et kasusspråk, det vil si at substantiv, adjektiv og pronomen endret form (ofte endelsene) avhengig av funksjonen ordet hadde i setningen. Kasusspråk i dag er f.eks. tysk og islandsk. Eksempel på kasus er nominativ, akkusativ, genitiv og dativ.
En del av diktningen i den norrøne tida var i utgangspunktet muntlig. De færreste kunne skrive, og ettersom skrivematerialet var stein, tre eller dyreskinn (pergament), begrenset det omfanget av skrevne tekster. I likhet med folkediktningen er altså mange av de norrøne fortellingene i utgangspunktet muntlige slik at det er vanskelig å snakke om én forfatter.
Den eldre Edda - drager, guder og helter
Sjanger: gude- og heltediktning
De eldste diktene regner man kan stamme fra 700-tallet. De fleste har hørt om Tor og Odin. Odin, den enøyde guden, ofret sitt ene øye for å få mer visdom, og kjent er også den vakre og snille guden Balder som “for lek” blir skutt på av de andre gudene, og som drepes av den blinde guden Hod som den onde Loke lurer til å bruke en misteltein som pil.
Gjennom disse tekstene får vi formidlet den norrøne mytologien (gudelæren) som da går tilbake til den førkristne tida.
I diktet Voluspå får vi fortellingen om jordas skapelse, vi hører om Ask og Embla (de første menneskene). Legg her merke til navnelikheten til de første menneskene i bibelen, Adam og Eva. I Voluspå hører vi også om Ragnarok, når jorda skal gå under. Dette er jo ikke bare underholdning, men et uttrykk for hvordan mennesker i norrøn tid forsøkte å finne svar på eksistensielle spørsmål som hvor kommer menneskene fra, hva er det som styrer tilværelsen, om gode og onde krefter (æser og jotner) og hva det er som skjer etter døden.
Noen av fortellingene har tilknytning til gammelgermansk diktning, dvs. vi kan finne de samme historiene lenger sør i Europa. Atlekvadet er eksempel på det. Sigurd Fåvnesbane som dreper dragen Fåvne, dukker også opp i det gammeltyske heltetdiktet Niebelungenlied. Kamp mot drager dukker forøvrig opp i en rekke tekster, f.eks. i det gammelengelske heltekvadet Beowulf. Det er tydelig at mange av disse fortellingene har vandret over hav og land, og blitt tilpasset den lokale kulturen. Heltediktene fra norrøn, gammeltysk og gammelengelsk fortsetter å inspirere forfattere og filmskapere. Forfatteren Tolkien som skrev Hobbiten og Ringenes herre, kunne f.eks. Beowulfdiktet utenat. Handlingen i Beowulf foregår i det som nå er Sverige og Danmark.
I gamle Edda finner vi også Håvamål (som betyr den “høyes tale”, dvs. Odins tale) får vi praktiske tips til hvordan man bør oppføre seg, noe som indirekte gir et bilde av datidas samfunn. Levereglene gjenspeiler verdier som gjestfrihet, måtehold, forsiktighet i et samfunn med mange farer, og viktigheten av å oppføre seg slik at man får et godt ettermæle.
Her er en liten smakebit:
1.
Augo du bruke
fyrr inn du gjeng,
i kot og i kråom,
i kot og i krokom.
For d'er uvist å vita
kvar uvener sit
fyre din fot.
2.
Sæl den som gjev!
Gjest er inn komen,
kvar finn han sess åt seg?
Brå vert den
som på brandom skal sitja
og føre ærend fram.
3.
Eld han tarv
som inn er komen
og um kne kulsar.
Til mat og klæde
den mann hev trong
som hev i fjell fari.
(oversatt av Ivar Mortensson-Egnund)
Kilder og tips til videre lesning:
Magne Vestøl om Håvamål: http://folk.uio.no/jonv/norsksider/havamal.htm
