I denne teksten er diktet lagt inn i tegneserien, og når vi skal se på adaptasjonen, er det jo et poeng å forsøke å først fokusere bare på teksten, før man så konsentrerer seg om hvordan diktet er adaptert av tegneserieskaperen Lise Myhre som er mest kjent for Nemi. En finner tegneserien på en av sidene til Nynorsksenteret i Volda.
Teksten er som følger:
Eg er sorg og glede (Tor Jonson)
Skap meg ikkje om med skugge
Eg vil vera den eg vart
Eg er sorg i kvite klede
Eg er gleda kledd i svart
Skap meg ikkje om med glede
Eg vart den eg ville bli:
Konge i eit ukjent rike,
slave i mi eiga tid.
Det vil være et poeng å bruke kildene en har tilgjengelig og se om en kan få vite noe om Tor Jonson. Noen ganger kan en få nyttige innspill som kan kaste lys over tekstene. Bruk her stikkordsregisteret bak i læreboka.
Teksten er veldig knapp med få ord fordelt på få linjer, og er bygd opp rundt motsetninger (sorg - glede, svart - hvitt, konge - slave). I teksten gjentas “Skap meg ikkje om” to ganger, og det er rimelig å forstå de siste tre linjene som et slags forklaring eller begrunnelse på hvorfor det lyriske jeg (stemmen i diktet) ikke vil bli omskapt; “Eg var den eg ville bli:” Diktet hyller det motseningsfulle gjennom overskriften og gjennom motsetningene som jeg allerede har nevnt. Diktet forteller ingen fortelling med en slags handling. Det virker som om det er en person som ser tilbake på livet. Prosessen er ferdig, for “Eg vart den eg ville bli”. Vi kan si at teksten har et eksistensialistisk innhold, det handler om det å være et menneske. Når dikteren skriver “Konge i eit ukjent rike”, men “slave i mi eiga tid” kan det forstås som at han på sett og vis lever i to verdener, en verden som er ukjent for andre, og så det at han må tilpasse seg den vanlige verden (“mi eiga tid”), noe som framstilles som vanskelig og ubehagelig. “Eg er sorg”, og “Eg er glede” er en form for personifisering som virker ganske forsterkende. Dikteren kunne skrive “Eg er glad” eller “eg er lei meg”, men det virker selvsagt enda sterkere når personen blir både sorgen og gleden.
I den første billedruta er Nemi i halvfigur, hun har vendt ryggen til noen som står og ser på henne i bakgrunnen. To av dem tisker og hviser, en kvinne ser bekymret ut, mannen står med armene i siden og ser kritisk eller sint ut. Nemi er framstilt med rak rygg og selvbevisst mine. Det ståringensted i teksten at det er Nemi, men for de fleste som er litt orientert i tegneserieverdenen vil kjenne henne igjen. Hun er tegnet med karakteristisk nemi-strek. Når man kjenner streken, vil også ha visse forventinger ut i fra hvordan man “kjenner tegneseriefiguren”. Hun har noen karakteristiske egenskaper, sterk, full av kontraster, litt uforutsigbar og ofte frustrert, en som er glad i svart, og som i væremåte og klesstil ofte kan minne om en goter eller punker, en outsider. Så på mange måter kan man jo si at hun passer godt til å illustrere jeg-personen i diktet som gjør motstand, som ikke vil bli formet eller omskapt. I billedrute nummer to har tegneren valgt å gå tilbake i tid til da Nemi var barn. Hun er alene, noen bøker ligger oppslått på gulvet. Vinduet ut mot natten og stjernene står åpent. Bildet forteller om det ensomme barnet som lever i sin verden, som kanskje er litt annerledes mange andre barn. Nemi ser seg litt redd til siden. Det kan se ut som om hun har grått. I neste bilde ser vi kun en hånd og en hvit rose. Her har man valgt å bruke en gjenstand, rosen, som har eller får en symbolsk betydning uten at det kanskje er helt klart hva situasjonen er. Det ser ut som om hånden skal slippe rosen. Er det en rose som legges på en kiste? Det kan i alle fall passe med ordet “sorg”. Så vender teksten, og vi får et nærbilde av en Nemi som smiler litt ironisk. Vi kan si at vendepunkt i fra den lille gråtende jenta i bilde to til den sterke smilende kvinnen i bilde fire, samsvarer med “Eg vil vera den eg vart. /..../ Eg er gleda kledd i svart. “
Billedrute to og fem forteller en historie. Det er typisk for tegneseriespråket at vi skaper oss en sammenheng mellom rutene. Alt kan eller bør ikke vises. En definisjon på tegneserier er at det er en sekvensiell billedfortelling. I den femte ruta skjønner vi at det er den samme jenta som i rute to (vi ser det på genseren, vi ser også til venstre noe som ser ut som sammenknyttete laken. Hun har kommet seg ut gjennom vinduet (som står åpent i den andre ruta). Det har tydeligvis foregått en prosess. Fra å være sammenkrøpet og lei seg i den andre ruta, er utrykker den løpende jenta glede og frigjøring. Som i teksten uttrykker de to siste rutene kontraster mellom å være “konge” og “slave”. I billedrute seks ligger en smilende Nemi med noe som ser ut som en prinsessekrone. Hun har lukkede øyne, og det ser ut som om hun drømmer. Vi ser mytiske figurer (drager og et Peter Pan-liknende vesen) og et slott i bakgrunnen. I siste billedrute ser vi Nemi som vi kanskje er vant til, med en lang svart gotherliknende frakk, gående ensom gjennom et byområde på natterstid. Stemningen er ganske dyster. Det er halvmåne, røyk fra en fabrikkpipe, og Nemi ser alvorlig og besluttsom ut. Leser vi tegneserien som en fortelling, så vil vi si at den har en åpen slutt. Vi vet ikke hvor Nemi går, men hun går med en fast besluttsomhet som om hun har “funnet sin vei”.
I oppgaven spørres det om adaptasjonen utvider eller reduserer innholdet i diktet. Et enkelt svar kan være at det reduserer tolkingsmulighetene. Lise Myhre tolker for oss, vil noen si. På den annen side vil det kanskje være en litt for enkel innfallsvinkel. Tegneserien er noe annet enn et dikt. Det er en annen type kunstverk. Det kan være en ide å se på begrepene “forankring” og “avløsning”:
“I den klassiske artikkelen «Bildets retorikk» skriv semiologen Roland Barthes om omgrepa forankring og avløysing. Desse omgrepa er godt eigna når du skal sjå på samspelet mellom skrift og bilete i ein teikneserie. Dersom skrifta skil ut og framhevar ei av dei mange moglege tolkingane av eit bilete, kan me seia at ho forankrar biletet. Det kan òg vera andre vegen, altså at biletet forankrar skrifta. Forankring er med andre ord ei avgrensing av talet på moglege tolkingar. Det motsette, når t.d. skrifta fortel noko som ikkje finst i biletet, slik at han tilfører noko nytt til heilskapen, kallar me for avløysing.” (Arild Torvund Olsen i http://www.nynorsksenteret.no/teikneseriar/forankring.html) I denne teksten vil jeg langt på vei si at vi har eksempel på det som kalles “avløsning”. Teksten er så åpen og abstrakt, at konkretiseringen i form av Nemi-tegningene forteller noe nytt, gir teksten en ny dimensjon. Dette er imidlertid ganske komplisert, og det viktige her er at en begrunner og forsøker å forklare hvordan en tenker. Det andre som jeg har vært inne på, er at tegneserien selv om det har overskrift “Eg er sorg og glede”, av de fleste vil leses som en Nemi-stripe, med de forventinger enn har ettersom det er Nemi som spiller hovedrollen her. Tegneserien er veldig konkret og leses og oppleves på en annen måte enn hvis man leser de knappe poetiske linjene til Tor Jonsson alene.
Jeg som har skrevet dette, har også skrevet boka Norsk på 30 dager. Det er en håndbok for privatister som tar norsk på egenhånd, men vil også være nyttig for elever.
Du kan kjøpe boka her (det er en ebok, papirutgaven kommer først i april. Eboka koster 99 kroner og papirutgaven vil koste 199.- kroner)
Hei :) Takk for en fin tolking. Herlig blogg!
SvarSlett